‍Under årets Arctic Race of Norway viste 16 utøvere fra Idretten Skaper Sjanser hva som kan skje når mennesker som har stått utenfor får et lag, et mål og noen som forventer noe av dem. Den sammensveisede gjengen syklet de samme fulle etappene som proffene, presset egne grenser og viste hvordan aktivitet kan skape mestring, struktur, tilhørighet og ny tro på egne muligheter.

- Prestasjonen er enda større for dem enn for de som er proffe og lever av å sykle fort.

Slik oppsummerte Knut-Eirik Dybdal, mannen bak Arctic Race of Norway, innsatsen til utøverne fra Idretten Skaper Sjanser.

Linda Treseng, daglig leder i Idretten Skaper Sjanser, setter stor pris på beskrivelsen fra Dybdal. Hun mener den treffer godt det hun selv ser i gruppen hver dag:

En gruppe mennesker som trener målrettet, møter opp, står i krevende økter og stadig flytter egne grenser.

- Det betyr mye at noen utenfra ser dette og setter ord på det. Våre utøvere jobber hardt hver eneste dag for å nå målene sine. De profesjonelle syklistene har sykling som jobb, mens våre utøvere har helt andre utgangspunkt. Likevel sykler de de samme distansene og gjennomfører flere krevende etapper på rad. Det står det enorm respekt av, sier Treseng.

Årets Arctic Race samlet 16 utøvere fra Eidanger i Porsgrunn, Arendal, Fredrikstad, Ullensaker og Trondheim. Tre av dem var medfor første gang, i tillegg til flere nye ansikter i støtteapparatet.

Samme distanser som proffene

Utøverne i Idretten Skaper Sjanser sykler de samme etappene og de samme fulle distansene som proffene. På første etappe fra Evenestil Myre syklet nesten hele gruppen rundt 180 kilometer. Dagen etter, fra Bø i Vesterålen til Andenes, valgte de fleste igjen full distanse – til tross for både regn og kulde.

- Det er lett å glemme hvor langt 180 kilometer på sykkel faktisk er. Mange av våre utøvere har ikke drevet med sykling i mange år. Likevel sitter de på sykkelen time etter time og gjennomfører. Mestringen de opplever underveis skaper både glede, stolthet og motivasjon til å fortsette, sier Treseng.

Storheia ble høydepunktet

Den største prøven kom på tredje etappe. Avslutningen opp Storheia i Stokmarknes byr på 3,5 kilometer med over 11 prosent stigning igjennomsnitt og partier på opptil 23 prosent.

Idretten Skaper Sjanser hadde på forhånd lagt sin ordinære målgang før bakken, og det var frivillig å fortsette.

Nesten alle prøvde. Og nesten alle kom seg opp!

- Jeg undervurderte dem. Det har jeg også sagt til gruppen etterpå. Vi trodde bakken ville bli for tøff for mange, men de nektet å gi seg, sier Treseng.

På toppen ventet de første på resten og heiet dem inn.

- Ingen hadde behov for å være best. De sto der og tok imot hverandre. Det sier mye om denne gruppen. De vet hvor mye det betyr atnoen heier på deg når det er tungt.

Blir sett for det de får til

Under Arctic Race ble gruppen også møtt av vertskommuner, frivillige, arrangører og idrettsledere underveis.

For Treseng er det viktig at deltakerne blir sett i en ny rolle:

- Mange av våre utøvere har opplevd perioder der de først og fremst har blitt sett for problemene sine. Her blir de sett som syklister, lagkamerater og mennesker som leverer en stor prestasjon. Det gjør noe med hvordan man ser på seg selv, sier hun.

Mer enn sykling

For Idretten Skaper Sjanser handler Arctic Race derfor om mye mer enn kilometer på sykkel. Aktiviteten gir deltakerne struktur, forpliktelser og et fellesskap der de må møte opp, bidra og være en del av laget. Samtidig får de erfaringer som kan tas med videre når andre deler av livet blir krevende.

- Når du har syklet samme distanse som proffene og kommet deg opp en bakke du trodde var umulig, har du bevist noe for deg selv. Den følelsen håper vi deltakerne tar med seg videre, sier Treseng.

Hun mener det også er her samfunnsverdien ligger.

- Når mennesker som har stått utenfor får en plass i et fellesskap og opplever at andre trenger dem og forventer noe av dem, er det positivt både for den enkelte og for samfunnet. Arctic Race viser veldig tydelig hva som kan skje når folk får muligheten.

‍